Har hatt lyst å skrive nåkka hele helga, men har liksom ikkje helt fått til… Ka skal man si? Tror egentlig alle skjønne alle følelsa, sinnet, sorgen og sjokket, så man treng nok ikkje å si så mye.
Fredag va æ akkurat på vei ut døra på jobb i Sandvika, da æ fikk høre at jentene på Panduro i Karl Johan måtte evakuere butikken fordi det hadde vært en eksplosjon i Oslo. Herregud så lite vi visste akkurat da… Æ starta på veien hjem, og snakka med Anders underveis. Når man ikkje enda visste kæm, ka eller kor, va det bare snakk om å unngå enkelte plassa i sentrum, og komme sæ hjem. Vel hjemme ringte æ Sissel som e butikksjef på Karl Johan og vi blei enig om at æ skulle dra på jobb på Karl Johan istedefor i Sandvika på lørdag. Mens æ snakka med Sissel overhørte æ tv i bakgrunnen – skyting på Utøya. Første reaksjon va at det va enda ett rykte, hadde vært noen av dem i timan før. Vi satt på barne-tv til Celia, men da det va ferdig va det ingen tvil om ka som skjedde. Vi satt klistra foran tv hele kvelden, før vi endelig klarte å komme oss i seng. Tror aldri æ blir å glemme lørdag morgen. Himmeln revna av torden, og Anders sa: Det e 80 stk som e død på Utøya. Oppi det hele e æ så takknemlig for å ha Celia. Ho skjønne jo ingenting, å vi e rett å slett bare nødt til å fortsette som vanlig med ho. Det gir oss mulighet til å flykte fra alle tankan for noen øyeblikk.
Æ dro på jobb på Karl Johan kor vi brukte den første timen på å bare snakke sammen. Vi åpna butikken, men fant fort ut at de fleste butikka å kjøpesenter va steng. Så kl halv ett stengte vi, og det føltes veldig rett. Så gikk liksom helga bare med til å følge med på nyheter, og leke og kose med Celia. Skal lage ett innlegg om ho åsså, i løpet av de neste dagan, ho e jo så stor pia no : )
Søndag kveld hadde vi våres foreldra på middag, sammen med mine bestemødre fra Tromsø/Senja. Koselig middag og godt å være lamme familie. Vi bestemte oss for å dra til sentrum i dag, og mamma og pappa skulle passe Celia.
Så i dag har vært en følelsesladda dag. Først 1 minutt stillhet på senteret som virkelig gikk inn på mæ. Det så ut som noen hadde satt oss på pause, til og med unga. Til og med dem skjønte at det skjedde nåkka viktig. Møtte Anders etter jobb i sentrum. Prøvde å få tak i blomster, men va ikkje mye igjen. Nåkka fikk vi ordna, og vi gikk til Domkirka for å legge dem der. Ord blir fattig…
Å like fattig blir dem når vi kom til Rådhusplassen. Dåkker har vel alle sett det på tv, så treng nok ikkje si så mye.
Æ har heller ingen ord for å beskrive kvelden i kveld. Jo forresten, har ett… STOLT. F… så stolt æ e over landet mitt, å ikkje minst over byen min!!! Ja, æ e tromsøværing, men æ har faktisk bodd 1/3 av livet i Oslo. Oslo e byen der mamma, pappa og Stian bor. Oslo e byen der kjæresten min bor, å e født og oppvokst. Oslo e byen der svigerfamilien min bor. Å ikkje minst e Oslo byen der Celia e født og blir å vokse opp. Oslo har både positive og negative sider, men de siste dagan har det positive kommet frem å knust alle de litt negative sidene. Tenk at nesten halve Oslo møte opp for å gå i tog. Å vi blir så mange at tog blir umulig å gjennomføre. Æ får frysninga enda av den følelsen æ fikk da vi va der. Å æ e stolt over de menneskan vi har valgt til å styre landet våres. Jens Stoltenberg har vist sæ som en stor stor mann de siste dagan. Å ville satt penga på at en fremtidig norsk statsminister muligens hete Eskil Pedersen…
Selv om man ikkje sjøl har vært direkte ramma av fredagens tragedie, føle vi alle en sorg uten bunn. Tankan våres går hvert eneste øyeblikk av dagen til dem som har mista noen, og til dem som va tilstede ved Regjeringsbygget og på Utøya. Vi skal aldri glemme det dåkker sto for. Vi skal fortsette å kjempe for de sakan dåkker brant for. Og vi skal aldri glemme dåkker…